Jeg satt i fengsel. Bak lås og slå. Boltede dører holder meg her inne. Eller er det jeg selv? Som holder meg inne? Inne i det som jeg selv og samfunnet forventer. Har fulgt strømmen. Fått mann, barn, hus, bil, utdanning, jobb. Hytte til og med. Er glad hver dag. Likevel er det noe som gnager meg. Enn om det er noe mer? «Jeg skal reise. Senere.» «Når jeg blir litt eldre skal jeg ta lengre ferie. Kanskje kjøpe bobil og se hele Norge.» «Om noen år skal jeg kjøpe båt, bare loffe rundt dit jeg selv ønsker. Uten å se på klokka.» Så mange planer og så liten tid. Kanskje. For det finnes ingen garanti for morgendagen. Overhodet. For noen av oss. Går det an å hoppe av karusellen? Bryte ut av fengslet? Gå for drømmen og ikke følge strømmen. Hvorfor ikke? Dette er min personlige beretning. En reise for å forsøke å finne svar.
